Feire!

Det er intet annet enn fantastisk å stå opp om morgenen og vite at det blir en bra dag. Jeg kan gjøre det jeg vil, eventuelt ikke gjøre det jeg ikke vil. Nydelig rett og slett.

Jeg har vært en tur på Karpatos, hvilket jeg trodde var en uoppdaget øy, men viste seg å være øyen jeg var på i sommeren for 3 år siden. Det er dermed en solid bekreftelse på at jeg sliter kraftig med å huske navn, både stedsnavn, kallenavn og navnenavn. Kall meg en gullfisken, og husk at jeg glemmer.


I dag begynte jeg på boken "Victoria" av Knut Hamsun, og jeg er positivt overrasket. Norske forfattere minner meg mest om norskundervisning, som igjen minner meg om obligatorisk undervisning, som igjen gir meg gåsehud på øverste del av ryggen. Overraskende nok minner ikke denne boken meg om noenting av dette.

Kanskje fordi det er potetstempel i ulike farger inne i boka? Altså en halvpotet som er blitt omformet til et hjerte, dyppet i en farge og trykket på arket. Potetstempel minner meg igjen om barnehagen, og det var i grunn gode tider. Barnehagen minner meg om alle gangene vi prøvde å grave hull til Kina, bursdagskronen vi fikk, karnevall og maurene vi pleide å spise.

Når vi snakker om maur..
En dag jeg var på vei hjem fra HiO, møtte jeg på to gutter og en foresatt. Gutt 1 plukker om en snegle, gutt 2 bøyer seg ned for å studere sammen med Gutt 1. Min første tanke er "æsj, kast den vekk. Kjære tid, si i fra du som er foresatt og står i bakgrunnen og ser på". Tankene mine ble ikke lest, ihvertfall ble de ikke fulgt. Denne voksne personen så på at disse guttene gransket sneglen. I ettertid har jeg latt meg imponere. Takk for voksne som forstår at unger må ta, smake på og utforske naturen rundt seg. Jeg bøyer meg i støvet og skriker "unger, smak og kjenn at både snegl og maur er godt!".

Nå bærer det av sted til Stavanger, Kleppa, vannski og VM i volley. Stas!