Bloggen er ikke død!

Etter en liten siesta, er bloggen nå på plass igjen. Mest til glede for meg selv kan jeg tenke meg, men tar ikke det så tungt. Hvis jeg skal oppsummere ett år på stikkordsform, så blir det slik:
Skjærgårdsheimen, 2. år økonomi, collettsgate, KRIK naTUR, Egypt, kobberhaughytta, Hermon, Japan, fest & morro,( men frem for alt, og BEST av alt): H-V-E-R-D-A-G ! Det er i hverdagen det gjelder folkens(les: Kristine).

I går kom jeg hjem fra Bømlo, hvor jeg har besøkt min kjære mormor. Hvis jeg noen gang blir 87 år og klarer å holde meg like sprek som hun har gjort, da skal jeg si meg vell fornøyd. Denne dama, hu står opp klokken 06.30 og syntes dagene løper av sted. Morgengymnastikk, bibellesing, frokost, litt mer oppbyggelig litteratur, så er hun klar for å kaste seg over strikketøyet. Jeg har lagt inn søknad om Mariusgenser, men for tiden er det stor pågang, det jo ikke så lenge til basaren på bedehuset(les: november). Kanskje kunne hun klare å strikke en til jul? Kanskje.

Jeg får plusspoeng av mormor fordi jeg kan strikke mine egne sokker, og fordi jeg klarer å lage halvfine lefser, men store minus da jeg ikke har kontroll på "de store mennene" innad i sambandet og indremisjonen. Summa summarum er jeg ikke helt sikker på hvor jeg havner på listen over "duglege folk", men velger å tro at jeg henger et sted midt på treet.

Da jeg var liten fylte vi onkels lille fiskebåt med onkler og tanter, kusiner og fetre, samt mormor da. Så tokket ( veeldig trege båter tokker, tokk, tokk..) vi oss ut til holmer der vi badet og kranglet og fylte bøtter med blåbær. En dag vi kom fra nauset hadde naboen glemt å ta igjen grinden, så alle sauene løp som griser rundt på Meling. Etter en hederlig innsats var sauene bak grinden igjen og vi kunne gå hjem å spise middag. Vi gikk på basaren til mormor og kjøpte masse årer, og vant halvparten av sokkene hun hadde strikket. Og vi fisket, masse. Det var det forresten mest fedrene som gjorde, vi andre lå over ripa og spøy. En gang kom vi over en makrellstim og fikk vi så mange fisk at vi måtte gå rundt til naboene og spørre om de kunne tenke seg å få litt fisk. En annen gang kom pappa og onkler hjem med så store torsker at de nesten var større enn oss selv. Stas. Mindre stas var det når vi fikk en kongekrabbe i en krabbetegne. Da skrek jeg til jeg nesten daua og truet med at det var meg eller krabben. Vet ikke hvor lenge de vurderte valget, men det ble da heldigvis meg.

Bømlo er kanskje ikke verdens navle, men jeg slår et lite slag for denne øya. "driftige folk i vakker natur", som det står på Bømlo kommune sine sider.